Nye horisonter

Kap I - Veiskillet -

Tåken lå så tett at til og med forstavnen på «Jakten» Hermine, ble uklar for styrmannen bak ved roret. Denne råkalde tidlige desember morgenen, var utrivelig for mannskapet om bord.
Enhver samtale på dekk ga en merkelig ekkolignende klang utover sjøen. Kapteinen Samuel Krogh, en høyreist mann i 50 årene, likte forholdene særdeles dårlig. Det var flere usikkerhetsfaktorer knyttet til ferden oppover Christiania-fjorden denne morgenen. Sikten som gjorde det nesten umulig å orientere seg, lite vind og overgangen fra flo til fjære. Dette siste gjorde at båten snart ville sige utover fjorden av egen kraft.
Skipsklokken ble brukt med jevne mellomrom, for om mulig å tilkjennegi at de var der ute på fjorden overfor eventuell annen båttrafikk, men også for å fange opp, om endring i gjenklangen kunne fortelle om de var nære land.
Kaptein Krogh hadde også kommandert stillhet om bord nå for eventuelt å kunne fange opp andre lyder på sjøen eller fra land. Det var rett og slett en noe trykket stemning om bord. Mannskapet som talte åtte mann var på tå hev og lyttet til mulige lyder. Alle som en var klare ved sine poster om noe skulle oppstå. Foran i stavnen sto en av mannskapet og målte dybden, samtidig som han registrerte fremdriften. Fortsatt var det et vist sig fremover. Den eneste lyden som kunne høres mellom klokkeslagene var av og til blafringen i storseilet på den en-mastede båten med gaffelseil.
Kaptein Krogh hadde registrert den minkende fremdriften med stadig større uro. Den siste sikre posisjonen var passeringen av Drøbak og Håøya der fjorden gikk på sitt smaleste. Der hadde de enda hatt sånn noenlunde sikt og bør i seilene. Timeglasset hadde vært snudd 2 ganger etter den tid, men han hadde ikke klart å beregne en sikker retning lenger. Den siste tilbkemedlingen fra gasten i baugen viste at fremdriften nå var blitt så liten, at Krogh mente det kun var et tidsspørsmål før de bakket akterut fjorden igjen. Han vendte seg mot sønnen som sto ved siden av ham, og sa stille.
”Jeg tror det er på tide å lore lettbåten, Herman”.
Lettbåten lå langsetter båten på toppen av lasten. Jaktens åpne lasterom var midtskips. I tillegg hadde båten en mannskapslugar helt foran og en mindre lugaren aktenfor roret. Lettbåten var en 4-åring, og det krevde minst 4 mann for å få den på sjøen. Herman var om mulig enda mer høyreist enn faren, og målte et sted mellom 190 og 195cm. Etter å ha seilt på sjøen og jobbet med tungt kroppsarbeide sammen med faren og resten av mannskapet fra fire års alderen, var Herman ved siden av sin markante høyde, kjent om bord, for sin fysiske styrke. Skulle det tas i et tak, stilte han gjerne opp og bidro med halvannen manns kraft. Han så på faren og behøvde ikke å spørre om hensikten med å få lettbåten på vannet. Foran seg hadde han og Sam, som egentlig het Samuel han også, men var engelsk, en hard ro-økt for å få Hermine trygt til nærmeste ankringsplass. Det var ikke rette tiden for å ta noen sjanser. Kaptein Krogh hevet røsten slik at alle om bord skulle få med ordren.
”Lettbåten skal lores». « Larssen» la han til, «få festet et slepetau til stavnen og dere andre ned med alle seil».
Samtlige kjente sine plasser og oppgaver, så noen flere detaljer om hvem som skulle gjøre hva og hvordan, var helt overflødig. Det ble hektisk aktivitet ombord. Herman gikk hurtig bort og løsnet fortøyningene akter på lettbåten slik at de skulle få løftet den over bord. En annen gjorde tilsvarende foran i baugen på båten. Løsnet fra fortøyningene ble båten løftet med kjølen i været av 2 matroser langs den ene siden, Samuel  i baugen og Herman bar den tyngste delen akter. Lagt på ripen tok matrosene og løftet så høyt de kunne slik at lettbåten ble vippet over ripen på Hermine. Samuel og Herman holdt i hvert sitt tau som var festet til lettbåten, slik at denne ikke skulle drive vekk. Vel nede ble en leider rullet over ripen og årene hentet frem. På dette tidspunktet var også seilene firt og delvis pakket sammen, slik at båten ikke lenger hadde noen som helst vindfang eller fremdrift.
Manøveren var drillet på uttallige ganger. Krogh var opptatt av sikkerhet og orden om bord. De fleste av mannskapet hadde seilt med han lenge, og det hadde knyttet seg nære bånd mellom dem. Han hadde erfart hvor viktig det var å skape et godt samhold om bord. Både i forhold til oppgaver som skulle gjøres, vennskap og erfaring knyttet til havets mange utfordringer. Han hadde tatt godt vare på mannskapet sitt, gitt dem god hyre og vilkår. Til gjengjeld hadde de gitt ham troskap og arbeidsvillighet. Han var glad for at de hadde sluppet de største utfordringene på havet, samtidig som mengden fraktoppdrag av tømmer til England var på sitt beste. 
Etter at England hadde erklært Frankrike krig våren 1756, var behovet for tømmer til bygging av krigsskip økende. Danmark-Norge var ikke en del av krigene og urolighetene som raste på kontinentet. Den danske-norske flåte patruljerte allikevel utenfor norskekysten, for å forhindre eventuelle fiendtlig kaprer virksomhet fra Sverige, som nå sto i ledtog med Frankrike, Østerrike, Russland og Sachsen. Men Sverige var ikke lenger like hissige på å markere seg, etter de store nederlagene landet hadde vært påført, i krigen med Russland som endte i 1721. Fortsatt over tretti år senrere slikket de sine sår og bygget seg opp igjen.
Hermine gikk i skytteltrafikk fullastet med tømmer mellom Fredrikstad og Newcastle fra tidlig i april til nå i begynnelsen av desember. På returen fraktet hun med seg tilbake, tekstiler, sukker og andre råstoffer fraktet til England fra koloniene i øst og vest. Det var gode tider for fraktbåtene.
Denne siste lasten for sesongen, skulle losses inne i Christiania, før Hermine skulle legges i dokk for vinteren inne i Bundefjorden. Krogh regnet med en god fortjeneste på denne siste lasten. Noe av dette skulle han igjen fordele jevnt på mannskapet som en ekstra påskjønnelse for innsatsen også dette året. Han visste det ville bli verdsatt, da juletiden sto for døren, med ekstra  utgifter for de av mannskapet som hadde familie på land.
De fleste av mannskapet bodde i Gamlebyen ved Chrsitiania eller der omkring. For de fleste var det nødvendig å skaffe seg annet arbeide i de fire vintermånedene Hermine lå i dokk. Krogh var minst like forsiktig med båten som han var med mannskap og last.
I motsetning til mange andre fraktskippere, la han derfor alltid Hermine i dokk de strengeste vintermånedene. Da ble det utført vedlikehold på skroget, sjekk og reparasjoner av alle seil og utskifting av tamper og rep. 
Kaptein Krogh hadde hver vinter, og Herman de siste fire vintrene selv alltid hatt hardt skogsarbeide på vinterstid. De kunne fint leve på inntektene fra båten, men han mente det var godt for dem begge å arbeide. Latskap førte ikke noe godt med seg. Allerede rett over jul ville de tilbringe tiden inne i skogene ved Nes på Romerike, med å få tømmer fra hogtsplassene og ut til elven Glomma. Det å dra tømmeret gjennom skogen ved hjelp av hest i dyp snø og streng kulde, kunne være en prøvelse. Herman hadde vist seg svært så nyttig med sine krefter de siste par vintrene. Han var arbeidsvillig og sterk som få, og visste lite om et liv uten arbeid.
Juleforberedelsene gikk stort sett med til å få båten i dokk, og begynnende vedlikeholds arbeide. Kanskje først et par dager før selve julekvelden tok de seg fri. Det lille huset oppe i Ekebergskrenten overfor Gamlebyen, ville allikevel bære preg av julestemning i god tid til høytiden. Dette skyldtes Hermans nesten seks år eldre søster Andrine, som hele året bodde der. Hun tok oppdrag som syerske, og ellers passet på at det lille huset var i orden på alle måter. Hun så alltid frem til at faren og broren endelig kom hjem. Det var ellers ikke mye de så til hverandre annet enn nå i desember og en kort tid på våren før båten igjen skulle på vannet.
- Med lettbåten i vannet klatret Herman og Samuel ombord. Akterstavnen var nå festet med et solid tau til Hermines baug, slik at de kunne trekke henne sakte mot en sikker ankerplass. Det tok litt tid før de to klarte å få sig i henne. Krogh hadde pekt ut retningen han trodde var nærmeste landkjenning uten å være helt sikker.
Resten av mannskapet fortsatte med å pakke inn og surre fast seilene.
Skipsklokken ble fortsatt benyttet ved jevne mellomrom for å varsle andre på sjøen at de var her ute i tåken. I tillegg ble det også brukt lodd nå for å måle endringer i dybden.
Utover lyden fra årenes gange i vannet var det fortsatt stille rundt dem. Så hørtes en harkende dyp hosting oppe fra dekket. Det støkk i Herman som visste at denne hosten kom fra faren. Den hadde kommet lurende for en uke siden og tiltatt i hyppighet og aggressivitet. En slik hoste hadde han hørt tidligere. Det var mange år siden og fra en i mannskapet, som senere døde av det. Hosten hadde ikke gitt seg. Den hadde gått på lungene, og senere med høy feber hadde livet ebbet ut for den unge mannen. Det var ikke noe å gjøre med det, hadde legen sagt i ettertid. Annet enn å pleie den febersyke med mye vann og varme pledd, i håp om at den syke klarte å ri av feberen. Nå var Herman sikker på at faren hadde fått samme syke. Lungesyke hadde legen kalt det. Han hadde nevnt det for faren for et par dager siden, om de kanskje burde ha gått i land lenger sør i fjorden, for å kontakte en lege eller barteskjærer. Faren hadde fnyst av forslaget og ment det bare var en vanlig forkjølelse og ikke noe å ta på vei for.
Ikke før hadde Herman tenkt tanken før han hørte noen som kom løpende over dekk og ropte.
“Bær han inn i kahytten fort! Få lagt noen varme kleder omkring han og skjenk i ham en støyt med sterk dram!”
Herman hørte at det var Kolbjørn styrmannen og den eldste om bord som kommanderte. Herman forsto straks at det var faren som skulle bæres.
“Hei, Kolbjørn, hva skjer?” ropte han andpusten mellom de harde rotakene.
Det ble stille et lite øyeblikk før Kolbjørns overkropp og hode syntes over baugen. 

“Faren din trenger en hvil og å komme seg inn i varmen”, sa han for liksom å dempe alvoret.
“Jeg sa at nå får det være nok ute i kulden med den hosten, og at vi fint ville klare å få henne til ankers”.
“Den siste hostekulen fikk han endelig til å forstå” la han til, liksom for ytterligere å berolige.
Herman forstod at det var mer alvorlig enn som så. Faren forlot nok ikke dekker frivillig i en slik situasjon om han ikke var nødt. Men uansett var det enda viktigere at han og Sam fikk Hermine til ankers fort. Situasjonen ombord og tanken på faren ga Herman nye krefter. Han spente fra i åretakene for å øke farten.
Det tok enda en halv time, før de endelig kunne ankre opp. Herman var ikke sen om å komme seg om bord på Hermine igjen, og ga de andre beskjed om heise opp og sikre lettbåten.

Faren hadde høy feber. Han skalv og frøs selv under flere pledd. Det var et trist og grufullt syn som møtte Herman da han kom inn i kahytten. Han kunne ikke huske å ha sett faren dårlig noen gang. Han hadde vært som en bauta i Hermans øyne. Alltid tilstedeværende og alltid så trygg og rolig i alle situasjoner. Nå så han en rett ut skrøpelig mann ligge der i brisken, som med ett også synes mye eldre enn det han var.

Herman satte seg på kanten, fuktet et rent klede og tørket svetten av farens panne. Krogh slo øynene opp, og så inn i et par bekymrede gutteøyne.
“Hva gjør du her gutt?” sa han i en påtatt streng tone, og ikke uten anstrengelse. Stemmen sviktet på grunn av feberen.
“Du må sørge for at Hermine forankres på skikkelig vis”.
“Hun er trygt forankret nå far. Vi ligger trygt her til vi får bør i seilene igjen.” sa han med en alvorlig og trist mine.
“Hvor ille er det med deg?” spurte han . Faren fikk et nytt kraftig hosteanfall i et forsøk på å si at det bare var en kraftig forkjølelse og ingen timg å ta sånn påvei for..

Det var lite Herman kunne gjøre. Kolbjørn sa han skulle se til faren, mens han selv skulle se til båten. Herman delvis lettet over å kunne ta seg til noe i stedet for å sitte uvirksom i egne dystre tanker med faren, kom seg ut av kahytten. Han visste med sikkerhet at alt var i skjønneste orden. Det hadde nok Kolbjørn og de andre allrede sørget for.
Morgenen etter hadde tåken lettet. Årsaken var et friskt drag i luften, og det kunne se ut til at solen også ville titte frem så snart den hadde fått varmet opp luften ytterligere. Med en sør-vestlig vind, ville de få en fin bør det siste stykke inn mot Bjørviken, og sannsynligvis legge til kai i god tid før kveldingen. Jo raskere, jo bedre tenkte Herman som nesten ikke hadde hatt blund på øynene hele natten. Faren måtte sees til av kyndig hjelp. I løpet av natten hadde han om mulig blitt enda verre. Feberen hadde steget og han var bare tilstede i få og meget korte øyeblikk. Feberen er sikkert snart på sitt høyeste nå, beroliget Kolbjørn han.

Uken før julehøytiden tok til, ebbet livet ut for faren. De hadde kommet seg til kai ved Bjørviken, praiet en

Gamlebyen og Ekebergskrenten

vogn, og fått Samuel Krogh, hjem til det lille bindingsverk huset Det lille huset ga godt utsyn over Gamlebyen, havnen, festningsverkene og Christiania med kvadraturen.
Andrine som hadde gledet seg til at de endelig skulle ankomme, ble helt ute av seg over synet av faren som lå i vognen mer død en levende. Men der Herman nå på det nærmeste var handlingslammet, tok Andrine effektivt styringen. Hun fikk Herman og Sam som var med i vognen, til å bære faren forsiktig inn i stuen. Der ble han lagt i den ene sengen og pakket inn med tepper, for at han ikke skulle fryse.
Idet Andrine hadde forsikret seg om at faren hadde det så bra som mulig, henvendte hun seg til Herman, og formante han til å løpe ned til barteskjæreren, og sørge for at han kom seg hjem til dem så raskt som mulig. 

Andrine hadde ikke engang enset Sam med et blikk eller tanke så langt. Herman trakk på seg lua si, trakk jakken tett inntil seg, og la på dør. Andrine fikk satt over en kjele med vann og fant frem rene kluter.
Etter en kort halvtime kom Herman tilbake mer eller mindre slepende på en andpusten og eldre mann med en heller tvilsom forhistorie som barteskjærer om bord på et større handelsfartøy. Han så lettere irritert ut, idet han tok av seg ytterklærne. Han brukte ikke lang tid på undersøkelsen. Han fastslo raskt at det var lungene, og foreslo årelating i tillegg til de forordninger Andrine allerede hadde iverksatt. Årelatingen hadde ikke hatt noen synlig effekt, og etter et par uker der han svevde mellom delvis bevissthet og urolig søvn med sammenhengende høy feber døde Samuel Krogh i sengen med sine to barn ved sin side.

Mannskapet på Hermine hadde tatt på seg oppgaven med å få henne til dokk inne i Bundefjorden. Herman hadde ikke skjenket båten en tanke i denne tiden. Andrine og han hadde byttet på å sitte ved farens side, og til og med Sam hadde tatt sin tørn innimellom.
De hadde pratet mye sammen disse ukene. Sam, som hadde vært mannskap de siste 7 årene hadde forsøkt å muntre opp søsknene så godt han kunne med gode historier. Han hadde bare tidvis og delvis lyktes.

Etter at det verste sjokket hadde lagt seg den dange de var kommet med faren, hadde Herman fått summet seg til å presentere Sam. Han hadde i alle år blitt igjen i England om vinteren. Men denne gangen hadde han hatt lyst til å tilbringe vinteren i Christiania som en avveksling. Sam var mellom 35 og 37 år gammel. Han var selv litt usikker. Bakgrunnen var alt annet enn som sjømann. Han hadde vært soldat i den engelske hær fra han var  ti år bare. Han kom egentlig fra en formuende adelslekt sør i England, men alt fra barnsben fått militær utdannelse. Som den yngste sønnen og med to eldre brødre, var det, det beste han kunne ha håpet å oppnå. Han ville aldri få en del av eiendommene. Som en erstatning hadde faren dekket en offisers utdannelsen, slik at gutten skulle klare seg som best var. Allerede som ung infanterist hadde han vist særdeles gode evner i bruk av sverd og ble snart anerkjent som en av, om ikke den, beste i England. Det gikk gjetord om hvordan han hadde traktert sverdet på slagmarken. Men i et voldsomt sjøslag mot spaniere i Middelhavet hadde han fått et hogg som satte det venstre benet ut av spill for godt. Benet var blitt stivt, og han ble dimittert fra aktiv tjeneste. Som plaster på såret hvar han tilbudt en stilling som kurer ved admiralitet i London. Han hadde pent takket nei og i stedet fått en liten slump med penger. Årene som soldat hadde gitt ham smaken på sjølivet, og tilfeldighetene førte til at Sam møtte på Kaptein Samuel Krogh og mannskapet på et vertshus ved kaiene i Newcastle.
Det hadde vært et hardtslående første møte. Torbjørn, en tettpakket råtass om bord på Hermine og Sam hadde kommet i slagsmål, over spilt øl. Torbjørn ble usedvanlig kranglvåren og hissig med noen drammer og øl innabords, og hadde ikke godtatt Sams spede forsøk på å unnskylde seg når han ved et uhell kom til å dytte til Torbjørn, så ølet skvatt. Torbjørn hadde heller reagert med å trykke knyttneven rett i fjeset på Sam, og fulgt opp med tette spark og slag helt til Kaptein Krogh egenhendig hadde løftet Torbjørn opp i luften og hengt han på en knagg på veggen. Akkurat det hadde vakt rå latter blant de andre som var der, selv om de aller fleste hadde håpet at slagsmålet kunne vedvare. Det var tross alt ikke mye annen underholdning enn et slagsmål i ny og ne. Sam lå på det skitne jordgulvet helt utslått med hovne lepper og knukket nese. Kaptein Krogh ba et par av karene på Hermine om å bære han ned til båten, og få lagt ham i lugarens hans til han ble bedre. Torbjørn hadde angret sine synder dagen etter, og lovet på det mest ærbare at han aldri mer i livet skulle ta en dram. Kaptein Samuel gryntet en aksept, og tenkte i sitt stille sinn at akkurat det, nok var glemt ved den første anledning. Torbjørn var egentlig en hyggelig og beskjeden kar men arbeidsom og en dyktig erfaren sjømann.
Allerede dagen etter var Sam på bena, nesen badasjert og med et par lepper så store som hos en afrikaner. 

Han bar ingen nag til Torbjørn og de skværet raskt opp. Så trivelig ble det etterhvert at Torbjørn foreslo en dram og en skål for liksom å befeste det nye vennskapet dem i mellom. I det glass nummer to ble hevet innpå kom en hoderystende Kaptein Krogh.
«Er livet over, for deg allerede Torbjørn?» sa han, med en tillagt streng tone og møtte øynene til en skyldbetynget Torbjørn, som med ett husket sine egne ord fra tidligere samme morgenen.
Det hele endte med at Sam fikk hyre om bord på Hermine, og var blitt der siden.

Kaptein Krogh hadde vekslet mellom delvis tilstedeværelse og bevisstløs tilstand og urolig søvn i tiden før han døde. Han hadde snakket mye i ørske, og det hadde vært vanskelig for Andrine og Herman å skille mellom virkelig tale og feberfantasier.                                                                          

Samuel Krogh var blitt gravlagt på den store gravlunden ved Gamlebyen. Det hadde vært en minnerik tilstelning, der alle om bord på Hermine, og de nærmeste naboer hadde deltatt. Det var ingen annen familie enn Andrine og Herman. Det var heller ikke mange som hadde kjent godt til kaptein Krogh. Til det hadde han tilbragt for mye tid ute på sjøen. Krogh hadde aldri vært en del av noe laug eller interessert seg stort for byens indre anliggender. Hadde det ikke vært for Andrine og Herman, og troen på at det var viktig for dem å  ha et hjem, ville han aldri følt noen stor tilhørighet til hverken by eller land.
Minnestunden etter begravelsen hadde vært preget av gode historier fra hans lange liv på sjøen. Mange av historiene hadde vagt gode minner hos Herman. Men minnestunden var også preget av alvoret og usikkerheten omkring fremtiden. Mennene på Hermine lurte alle som en, på hva som nå ville skje. Herman hadde fornemmet dette, men hadde ikke kunnet gi karene beskjed eller lovnader om at han skulle føre Hermine i nye fraktsesonger. Akkurat nå var han tom innvendig, usikker på egen fremtid og evnet ikke å tenke mer enn en dag av gangen.
I stedet var det Sam som høylytt lovet at de skulle få beskjed så snart den saken var avklart. Han ba dem feire høytiden med familie og ikke bekymre seg mer enn godt var for fremtiden.

Sam hadde ikke bare vært en god støtte for Herman i denne tiden. Han hadde også vært en god støtte for Andrine. De to hadde gått lange turer sammen, og han hadde ofte blitt med Andrine når hun skulle handle inn det nødvenige med mat og drikke til dem.
Herman hadde ikke tenkt mye på dette i løpet av denne tiden, men det hadde slått han at det kanskje var noe mer enn bare vennskap mellom dem, da de hadde stått tett sammen for å ta farvel med gjestene i minnestunden. Sam med en beskyttende arm omkring Andrine.
Like fort som dette slo han forsvant det igjen, da han igjen falt i tanker om egen fremtid. For han hadde livet vært faren og sjøen. Og hjemmet var og ble Hermine, mye mer enn huset i Ekeberg skrenten. Men nå visste han ikke om han noen gang vil orke å gå ombord, enda mindre seile som kaptein på henne. Minnene om faren ville være for sterke.

Romjulen ga mildvær og slaps. Den lille snøen som hadde falt tidlig i desember hadde holdt seg frem til nå, takket være en lengre kuldeperiode før og under selve julehøytiden. Herman hadde som vanlig stått tidlig opp. Fyrt opp i ovnen, kledd seg og fått i seg noen brødskiver. Han var rastløs. Han besteme seg for å ta en tur til gravlunden for å se til farens og morens grav. Moren hadde dødd i barsel med han. Andrine hadde fortalt om moren. Hun husket henne som veldig pen og snill, selv om hun selv ikke var stort mer enn seks år gammel, da moren døde. Faren snakket aldri om henne, og hverken Andrine eller Herman hadde spurt. Andrine hadde gjort det en gang som Herman kunne huske. Da hadde faren sagt at det var best å la det som hadde vært, ligge i ro.
Herman likte disse turene opp til gravlunden. Det ga han tid til å tenke. Problemet var at tankene aldri festet seg om noe som kunne gi en vei fremover for han. Han ble stadig mer usikker på hva han skulle gjøre. De hadde penger til å klare seg en god stund enda Andrine og han. Såpass hadde det blitt igjen etter siste sesong. Men pengene ville ta slutt så han måtte få seg et arbeid. Det ene som kanskje sto enda klarere frem var at han ikke ville ta Hermine ut på havet igjen.
Han ble stående å se ned på graven. Navnene Samuel og Katharina Krogh, sto meislet inn i gravsteinen, med hver sine årstall og skriften «Sørg du for meg o Kjære far.» Nå var begge hans foreldre forent i himmelen og han visste at de uansett ville følge og forhåpentligvis lede Andrine og ham på veien inn i fremtiden.
Det ga på en måte ro i sjelen disse besøkene på gravlunden. For hver gang følte han seg noe bedre og lettere til sinns. 

Som om ikke tøværet var bra i seg selv, viste solen seg frem nå på formiddagen. Det ga nesten vårstemning i luften.

På vei nedover, bestemte Herman seg derfor for å gå en lenger tur  om Christiania og Stortorvet. Det ville være et yrende liv der, og han hadde plutselig behov for å være tilstede der det pulserte med mennesker. Noe som kunne tvinge tankene vekk fra det triste.
På turen ned til torvet, ble det også klarere for han at skjebnen omkring Hermine hemmet han mer enn hun ga næring til hans videre fremtid. Det var både sterkt ønsket og ventet at han skulle bære arven, bli skipper og føre Hermine inn i nye fraktsesonger. Men han ville ikke det. Han sto ved et veiskille i livet. Han var plutselig fri til å gjøre hva han ville. Det var ingen som lenger skulle eller måtte fortelle han hva han skulle gjøre. Han kunne egentlig gjøre egne valg.
Han ble oppstemt av dette og falt i tanker om hvordan han på den best mulige måte kunne frigjøre seg fra Hermine. Innen han hadde nådd frem til torvet hadde en god plan formet seg i hodet. Bare dette ene fikk han til å føle seg oppløftet og glad. Uten å tenke seg særlig om svingte han derfor innom nærmeste vertshus her ved torvet og bestilte en øl.
Han fikk plass ved et vindu. Det var ikke mange gjester der denne formiddagen. Herman enset ikke dem, og ingen syntes å legge merke til han. Det passet best slik i dag.
Han kikket fraværende ut på torvet. Der var handlende koner, tjenestepiker, og barn i tillegg til kjøpmenn, bønder og blomsterhandlere og noen spankulerende fintfolk i staselige klær. Alt i en skjønn forening. Noen gestikulerte, andre diskuterte pris, noen lekte og noen hastet til og fra. Et yrende folkeliv som ga Herman positiv næring. Livet gikk videre tross alt, og det var fortsatt mye å glede seg over, og til. Det var han nå sikker på.
Han holdt opp etter bare den ene ølen. Han måtte tilbake å prate med Andrine og Sam. Legge frem sin slutning om Hemines fremtid.
Utenfor døren igjen trakk han frakken tett om seg da det igjen var skyet over og en lei nordavind hadde begynt å ta tak. I det han skulle til gå, ble han var en ung dame med fine klær og høye sko som skled på en av brosteinene, rett ved han. Hun vaklet ustødig og forsøkte det hun kunne for å holde seg på bena. Det så komisk ut. Herman reagerte raskt og fikk akkurat grepet henne om albuen idet hun i øyeblikket etter, ville ha mistet kontrollen helt, og deiset i bakken. Hun skrek til både av redselen for å falle og at hun kjente at noen tok tak i henne.
Herman holdt fast, og fordi hun var i fallet landet hun trygt i favnen til Herman i stedet for å få et ublidt møte med de harde brosteinene. Herman løftet henne raskt på føttene igjen, og straks hun hadde fått igjen balansen, rettet hun et par av de nydligste øynene Herman noen gang hatt sett, rett i han. Han så en blanding av fortsatt redsel ispedd et lynende sinne fra de oppsperrede blå øynene. I neste nå kastet hun litt med hodet.
«Hva er det de holder på med unge mann?» sa hun med hevet og litt skingrende stemme. Det hadde så smått samlet seg noen folk rundt dem som følge av at de hadde oppfattet et opptrinn. Herman ble forfjamset over utbruddet hennes, og blikket flakket rundt til de som nå sto rundt for liksom å få støtte. Enda mer frustrert ble han, da han oppfattet at de fleste så på han med et strengt blikk, som om de var klare for å følge opp med anklager, uansett hva Herman ville svar til hennes utbrudd.
«Ehh.. de holdt på å falle frøken, så jeg forsøkte bare å hjelpe til!» sa han med usikker stemme. Den unge damen hadde nå fått igjen fatningen, og var mer behersket i stemmen. Selv om hun visste meget godt at Herman hadde reddet henne fra fallet, ville hun ikke helt innrømme at hennes første reaksjon og som også hadde fått flere på torvet til å fange interesse for det som foregikk, var urettmessig rettet mot Hermann. Da ville hun jo miste ansikt.
«Jeg var aldeles ikke i ferd med å falle. På meg virket det som om de utilsiktet forsøkte å holde tak i meg», sa hun rettet mot Herman
Dette satte selvfølgelig ikke Herman i et bedre lys sett med de øvrige tilskuernes øyne. Herman klarte ikke å finne et svar på hennes tiltale, fordi han fortsatt opplevde det som surrealistisk at han hadde havnet i en vanskelig situasjon bare fordi han hadde forsøkt å hjelpe. I tillegg var frøkenen som sto foran ham, noe av det vakreste han hadde sett. Den første som sa noe var en pent kledd herre, som lurte på om frøkenen ville at Herman skulle anholdes og anklages for overfall?
Nå virket det endelig som om den unge frøkenen selv syntes at dette var på vei til å ta utilsiktede proporsjoner. Fortsatt med nesen hevet, så hun på mannen og sa i en overbærende tone.
«Jeg tror denne unge mannen har fått en lekse allerede. Ingen skade har skjedd og jeg ønsker ikke å lage mer oppstyr nå i høytiden». Så rettet hun blikket nedlatende mot Herman igjen «De unge mann bør merke dem at jeg viser storsinn, men også at det er mange her som har sett og hørt hva som skjedde. Du gjør klokt i å oppføre deg som det høver seg i denne byen for fremtiden».
Herman klarte fortsatt ikke å svare, eller på noen måte å forsvare seg, og sto fortsatt litt måpende og utilpass, ja hanså rett ut skyldbetynget ut i andres øyne.
Frøkenen snudde seg rakrygget for å gå videre, da nok en mann i forsamlingen ropte ut. «Har de sjekket at han ikke har stjålet noe fra dem Frøken. Penger, smykker eller annet?»
Hun snudde på hodet og forsikret lett at det var hun sikker på at han ikke hadde gjort, og gikk videre.
Sammenstimlingen av folk på plassen rundt Herman ble stadig større, og Herman begynte sakte å rygge mot stretet han han hadde bak seg, for å komme seg unna.
«Vi vil ikke se deg her en gang til din lømmel» ropte en i mengden. «Pakk som deg slår vi hardt ned på» ropte en annen. Herman hørte flere rop, men var nå kommet litt ned i stretet. Han langet ut, for han var sikker på at mobben ville fortsette å hisse hverandre opp helt til noen fant det for godt at han skulle tas. Dette hadde han sett i Newcastle før, flere ganger. Mobbene hadde en tendens til å hisse vherandre opp. Det siste han ville var å havne i gapestokken over natten, her på torvet. 

Henriette, som den unge damen het, var selv fortsatt litt skjelven etter det som skjedde på torvet. Hun forsøkte å gå så høyreist og selvsikkert som hun bare kunne, men var ikke sikker på at hun lyktes. Litt beskjemmet var hun også. Irritert på seg selv for at hun hadde taklet dette på den verst tenkelig måten. Det mest naturlige ville vært og takket hjertelig og høflig, for hun visste at fallet kunne vært meget stygt, og at den unge mannen med sikkerhet reddet henne fra å falle. Nå hadde hun forurettet ham og satt den unge og meget kjekke mannen i et dårlig lys og i en vanskelig situasjon. Hun håpet inderlig han klarte å komme seg vekk, før mobben fant det for godt å ta han uansett. Hun var glad hun aldri hadde sett han før, og håpet ikke hun ville se han igjen. Det ville vært en pinlig affære.
Herman, kom seg raskt ut av Christiania og ned mot Bjørviken og kaiene. Her følte han seg hjemme og trygg. Merkelig egentlig, for dette området var vel av fleste beboere i Christiania, ansett som det mest utrygge. Har var det mange versthus og lurvete kroer å forlyste seg i, og overalt vrimlet det av tøffe sjauere,  tiggere og fulle sjøfolk som ravet rundt. Intet sted for den finere delen av Christianias innbyggere, og i særdeleshet ikke bydamene. Herman derimot var nesten ikke vant til annet enn nettopp slike områder.
Han gikk raskt videre gjennom Gamlebyen og opp mot Ekeberg skrenten og det lille hvitkalkede bindingsverk huset. Det bestod bare av ett rom, med fire senger, matkottet, en stor kiste, et skatoll med skriveplate, spisebord og seks stoler. Med grua i tillegg var det ikke mye rom å bevege seg omkring på. På den andre siden, var det heller ikke store arealet som skulle varmes opp nå om vinteren. Faren hadde sagt mang en gang at han hadde lagt mer vekt på å få det solid og tett hjem, enn et stort og kaldt.
Herman gikk lettere til sinns enn noen gang, siden de var kommet hjem i desember. Han hadde lagt opptrinnet nede på torvet bak seg, og fokuserte ene og alene på hvordan han skulle legge frem løsningen på hans egen, Andrines og Hermines fremtid. Han var meget godt fornøyd og tenkte at Herren selv måtte ha hjulpet han med å finne løsningen der på gravlunden. Faren ville aldri komme tilbake, så det var bare opp til han alene nå, å finne veien videre.

Andrine og Sam kunne øyeblikkelig se det på Hermans holdning, i det han trådde inn i den lille stua, at noe var skjedd. Det var som om han raget stolt i full høyde i stedet for den litt lutende holdningen han hadde hatt i ukene før og etter farens død. Han vrengte hurtig av seg frakken, gikk mot grua samtidig som han gned hendene sammen og strakk dem mot varmen.
«Det har jammen kommet en lei nordavind. Den biter seg gjennom marg og bein», sa han lett. Han hadde nesten ikke engang sett på dem enda og enda mindre enset at de to satt tett sammen på hver sin stol ved spisebordet. Når han nå snudde seg, tenkte han fortsatt ikke over dette, og heller ikke oppfattet han at de holdt hverandre i hånden.
Begge så litt beskjemmet og forventningsfulle ut, og Sam skulle til å si noe til Herman, men ble brått stoppet av Herman som hevet hånden som om han forlangte stillhet og først tok ordet.
«Sett dere ned og hør på meg nå» sa han. «Jeg har noe viktig å si dere». Herman enset liksom ikke at de allerede satt godt, og bare fortsatte.
«Det jeg har å si, må jeg si ut, fullt og helt, uten avbrytelser eller innvendinger».
Både Andrine og Sam satt forfjamset og bare kikket på Herman, uten å si et ord.
Han var som en fullstendig ny utgave. Plutselig voksen og autoritær. Andrine holdt nesten på å begynne å fnise. Lillebroren hennes som alltid hadde vært stille og forsiktig, særlig med faren omkring seg, var som ved et trylleslag nærmest blitt en tro kopi av faren. Men hun klarte å holde seg.
Herman dro frem stolen tvers overfor dem, og med ett oppfattet han situasjonen tvers overfor ham. Fortsatt satt de tett og med hendene viklet i hverandre. Herman ble et øyeblikk satt ut, men fikk snart tilbake fatningen, da det han hadde å si var så viktig for ham å få frem.
«Jeg har funnet ut hva jeg vil gjøre med fremtiden, eller med Hermine mener jeg» rettet han seg selv.
Som for å legge enda større trykk på viktigheten i det han hadde å si, og for å forsterke at dette var en beslutning han hadde tatt og sto fast ved, fortsatte han.
«Dette kom til meg på gravlunden da jeg ba for våre foreldre, og jeg ser det som et klart tegn fra Herren selv, at dette er det eneste rette».
«Jeg kommer ikke til å seile med Hermine igjen» fortsatte han. Og som ventet åpnet Sam munnen for å si noe om den saken. Men Herman hevet hånden igjen liksom advarende, for at han skulle tie.
«Ikke avbryt meg nå Sam» fulgte han på. «Det er viktig at dere hører meg helt ut». Sam klappet igjen munnen så man nesten kunne høre at tennene slo sammen i kjeften på ham.
«Jeg vil allikevel at Hermine skal seile i fraktefart, med det faste mannskapet sitt. Det er mange av mannskapet, Sam, som er avhengig av nettopp dette for å holde liv i sine familier.» fortsatte han.
Sams nysgjerrighet hadde våknet nå. Han forstod ikke hvor dette bar, men nikket bare som en bekreftelse, på at mange var avhengig av fraktefarten med Hermine.
«Når jeg ikke vil seile henne,vil det være behov for en annen kaptein. En kaptein og skipper mannskapet holder av og respekterer, ikke sant?» Sam fortsatte å nikke «I det vet jeg at det kunne vært flere om bord som vil være skikket til nettopp dette. De fleste er dyktige sjøfolk og none få ahr nok også evner som kaptein». Herman stoppet opp og tok en kunstpause for liksom å finne de rette ordene videre. Både Andrine og Sam forstod at han ikke på langt nær vær ferdig snakket og holdt klokelig munn.
«Jeg vil ikke skape splid, og både Torbjørn og Helge ville mene seg skikket til nettopp en slik oppgave» sa han.
«Men ingen av dem, lik far selv, har innsett at det er nye tider og nye hjelpemidler både for navigering og annet til sjøs.» Sam forstod med en gang at Herman hadde Oktanten i tankene når han nevnte dette. 

Oktanten var et navigasjonsinstrument som hadde gitt sjøfarende generelt men særlige skipperne om bord på havkryssende skip et hjelpemiddel for en langt enklere og mer nøyaktig måling av kurs og retning.
Kaptein Krogh hadde fnyst av denne innretningen og stod fast på å navigere etter de gamle og kjente metodene. Allikevel hadde han kjøpt en oktant til Herman, og attpåtil betalt for at sønnen skulle lære å bruke den, i England.
Herman hadde tatt lærdommen fort, men faren ville ikke vedkjenne seg at denne anretningen var bedre egnet enn de metoder han selv benyttet.
Herman hadde hatt en alliert i Sam den gangen, og sammen hadde de beregnet kurser så nøyaktig at de visste godt når Hermine var på feil kurs. Det var aldri snakk om veldig store avvik, og som regel nådde faren å korrigere tidsnok slik at det ikke var åpenlyst for de andre om bord at de hadde vært ute av kurs. Herman visste bedre enn å korrigere på faren, og var mer enn godt fornøyd med å vite at han hadde kunnskapen.
Faren forstod nok, uten å si noe, at Herman i større grad kjente kursen bedre, og på kroppsspråket til Herman forstod han, akkurat når de var ute av kurs og korrigerte deretter. Dette moret både Herman og Sam. 
«Det jeg tenker ville være det beste og riktigste» sa Herman og så nå direkte på Sam « er om du Sam, kunne tenke deg å ta over som kaptein på Hermine.»
Herman la inn en kunstpause etter dette. Han så på utrykket til Sam at det kom overraskende og gledet seg over det. Samtidig var han spent på hva Sam ville si til nettopp dette.
Før Sam fikk samlet seg til å svare fortsatte Herman.
«Selvfølgelig om du selv fortsatt ønsker å fortsette som sjømann. En ting er sikkert. Det ville gi de andre trygghet videre, du har den beste kunnskapen om sjømannskap og de andres nødvendige tillit uten at det vil skape noe splid.»
Dette siste sank nok ikke inn i bevisstheten til Sam, da tankene hans allerede var begynt å vandre omkring Herman’s forslag. Han evnet nok å være kaptein på Hermine, det visste han, i tillegg hadde han morsmålet sitt. Kaptein Krogh hadde mang en gang nevnt nettopp denne fordelen når de handlet inn varere i Newcastle. Det var alltid kapteinen selv og Sam som forhandlet om prisene på varene de brakte med fra Newcastle og til Norge. Kaptein Krogh hadde alltid vært engstelig for å bli lurt så lenge han ikke kjente språket veldig godt. Med Sam på laget, og med hans bakgrunn og kunnskap, syntes det vanskeligere for handelshusene å svindle dem.
«Før du gir meg et svar, må du også kjenne til noen flere krav jeg setter» sa Herman. «Hermine overlates deg i eie, med en majoritet. Det vil si du råder over henne i alt og ett. Men en heftelse vil ligge i det. Du må gi en tyvende part av fortjenesten etter hver sesong eller minst 100 riksdaler til Andrine her, hvert år.»
Herman så på Andrine nå. Hun så smilende og forventningsfull på Sam. Herman så hvordan hun nesten knuget hendene sine hardere i hans. Da først slo det Herman for fullt at det nok var mer under dette taket som skulle frem i dag.
Sam tok for første gangen ordet.
«Dine ord kommer som en stor overraskelse for meg Herman. Jeg kan høre at du har tenkt dette nøye igjennom. Jeg som resten av mannskapet hadde nok håpet i det lengste at du skulle komme til den slutningen at du som far din skulle føre Hermine i nye fraktsesonger. Det hadde nok vært det mest ønskelige. Det verst tenkelige var om du solgte henne, slik at jeg og de andre måtte søke hyre andre steder.» Sam holdt igjen litt før han fortsatte.
«Det du har lagt frem her i ettermiddag, hadde nok ingen og jeg minst, forventet. Før jeg sier mer om denne saken må jeg også..» og nå så han til siden, henvendt mot Andrine, samtidig som han forsiktig klemte hånden hennes. «.. vedgå at jeg og din søster etterhvert, nok har utviklet et meget nært vennskap». Han sa dette så forsiktig at Andrine nok syntes det var en stor underdrivelse. Hun kunne derfor ikke dy seg for å korrigere han.
«Det Sam forsøker å si kjære bror, er at vi hadde bestemt oss for å fortelle deg at vi ønsker å gifte oss til våren.» Før Herman rakk å si noe til dette, la hun til.
«Nå som far ikke er blant oss for å gi sitt samtykke, vil det være av stor betydning for meg, oss mener jeg, at du gir din tilslutning til dette.»
Herman kunne ikke forestille seg en noe bedre ordning enn at hans kjære søster og hans beste venn skulle forenes i ekteskapet. Herman kunne ikke annet enn å smile.
«Jeg samtykker i dette med stor glede,» sa han så høytidlig som ha kunne uten å tenke seg særlig om.
Og med ett spratt han opp av stolen, gikk mot skatollet, åpnet døren og tok ned en flaske med Rom som sto på øverste hylle. Det var ikke vanlig at det ble drukket alkohol i den lille stuen. Den var uttrykkelig ment for viktige anledninger, eller om det skulle dukke opp storbesøk, noe det aldri gjorde. Kaptein Krogh hadde vært sterk i troen, og hadde ofte sett hva alkoholen kunne føre med seg av elendighet. Derfor var han streng og måteholden i så henseende.
Så tok Herman tre av de fire flotte krystallglassene de hadde, og fylte opp med de edle dråpene.
«Skål for de gode nyhetene» sa Herman og hevet glasset i fullkommen tilfredshet over ettermiddagens utvikling.
«Dette ble i sannhet en god romjulsettermiddag».
Alle smilte, og mens Sam og Herman hylte i seg den sterke drikken som om det var vann, nippet Andrine så vidt til glasset. Herman fylte glassene på nytt, men denne gangen ble det ikke skylt ned. Herman satte seg, og med en alvorligere tone sa han.
«Det gjenstår fortsatt å høre ditt svar på det jeg la frem om Hermines fremtid Sam. Hva tenker du om den saken?»
Sam smilte fortsatt, så på Andrine og svarte.
«Du kan skjønne nå at ingenting kunne gitt Andrine og meg en bedre start. Jeg blir kaptein på eget skip, og kan gi min kone god trygghet. Men..» sa han og klarnet røsten «jeg har også et krav til dette. Det er ikke Andrine som skal ha en tyvende part av fortjenesten. Den er det vel du som skal ha Herman. Andrine og jeg klarer oss rikelig med det vi vil sitte igjen med på fraktefarten. Den saken står jeg fast ved, om jeg skal kunne ta imot ditt tilbud.» Sam var ferdig snakket og hevet glasset på ny mot Herman, som løftet sitt og sa med et stort smil.
«Så har vi en avtale, min tilkommende svoger og beste venn».

Herman hadde hatt mere på hjertet denne ettermiddagen. Han hadde bestemt seg for at han skulle dra opp til Nes å hugge tømmer som i tidligere år. Han hadde behovet for å bruke kroppen og pengene ville alltid komme godt med la han til.
Da Sam hadde foreslått at han skulle reise med han opp i Hedmarken, stoppet Herman han og sa at det ikke kom på tale. Han hadde vel nok med å forberede bryllup, se til Hermine og ikke minst, gi det gamle mannskapet beskjed om de endringer som var besluttet denne ettermiddagen.
Det viktigste var dog for Sam å sikre fraktbrev for den nye sesongen. Dette var det ene kaptein Krogh aldri hadde tatt med sønnen i. Herman visste ikke, med hvem faren forhandlet eller hvordan det gikk for seg.
Andrine dog hadde et forslag. For hun kom på at Torbjørn noen ganger hadde vært med faren i dette.

Det ble derfor besluttet at Sam skulle be Torbjørn om bistand til dette når han allikevel ga beskjed om at han Sam, nå skulle være kaptein på Hermine.
Sam og Herman hadde videre blitt enige om at det skulle settes opp en kontrakt på overføringen av Hermines eie, hos en fullmektig nede i Christiania, så snart han var tilbake, og i god tid før bryllupet.
 

Herman bega seg nordover allerede dagen etter at det nye året, 1759, var ringt inn i byens mange kirker.
Tiden inne i skogene på Nes vill gi Herman rikelig tid til å tenke på egen fremtid. Han var blitt tatt vel imot av bonden som i alle år hadde gitt faren og senere også han selv arbeide om vinteren. De hadde mottatt budskapet om farens død med stor sorg, både fordi de hadde mistet en god venn og en dugelig arbeidskar. De underslo dog ikke at Herman var mer enn en fullgod erstatning, og at de gjerne så at han hjalp til også denne vinteren.
Vinteren var usedvanlig streng. Et par uker ut i januar satte det i gang en lang periode med kulde, helt nede mot tretti minusgrader til tider, og som skulle vare i nesten fire uker. Heldigvis gjorde det sitt til at det ikke kom mye snø. Etter den andre sammenhengende uken med streng kulde, besluttet storbonden selv, Harald Braathen at skogskarene fikk være med hjem på gården et par dager, til over helgen, for å få i seg litt varme og god mat. Ikke minst trengte hestene til litt ekstra pleie fra kulden.
Arbeidskarene ble lagt i den lille stua, som til vanlig var forbeholdt de eldre på gården og onnefolket fra husmannsplassene omkring. Der var det gjort stand med god mat og drikke. Stua var godt oppvarmet, og hver av arbeiderne fikk hver sin sengebrisk, som sto på rad og rekke langs veggene. Alle åtte mann, yngre som eldre ble budt øl sammen med maten så det tok ikke lange tiden, før nærpå alle var i søvn, trette og mette etter to uker med hardt slit i skogen.
Herman derimot følte ikke at han var så trett at han trengte å legge seg nedpå enda. Så i stedet gikk han ut på tunet for å trekke litt frisk luft. Etter hvert ruslet han mot låven og stallene. Ikke det at han hadde god erfaring med hester eller dyr forøvrig, men han kjente seg underlig tilfreds og rolig med dyrene omkring seg.
Snart fikk han besøk av Hansemann, den elleve år gamle sønnen på gården, som hadde til oppgave å se til dyrene med jevne mellomrom.
Han hadde lagt merke til at Hans, nok syntes det var stas å ha Herman på besøk, for han var alltid i omkring han når han var på gården. Herman syntes selv det var hyggelig å ha gutten omkring seg, og fortalte velvillig historier fra sjølivet til guttens store beundring. Det var ikke fritt for at Herman krydret historiene litt ekstra, for han moret seg kostelig over å se Hans gjøre store øyne, om det han fortalte.

«Mor ba meg spørre om du ville komme med inn i storstua når jeg var ferdig med å se til dyrene?» sa han. Herman ble litt overrasket over dette, men husket at faren alltid hadde tilbragt tid i storstua sammen med Harald de dagene de overnattet på gården. Herman hadde ikke stusset over hverken dette, eller hvordan det hadde seg at faren en gang i tiden hadde valgt skogsarbeidet langt inne landet, han som hadde vært en fullbåren sjømann i alt.
Etter at dyrene var sett til og hestene hadde fått en ekstra omgang med friskt høy ruslet de inn i hovedhuset. Innenfor tok Herman straks av seg lua og frakken og hengte det fra seg. Han hadde aldri vært andre steder her, enn inne på kjøkkenet tidligere, og ikke var han vant til slik overflod av staselige møbler, bilder, åkler, heklede gardiner og ornamenter. Storstua var rent ut det flotteste han noen gang hadde sett.
Annebjørg, husfruen som satt og strikket i en stol da de kom inn, reiste seg straks. Hun gikk rett mot han, tok tak i begge hendene hans og ønsket han varmt velkommen. Han takket for invitasjonen, noe keitet da han ikke visste helt hvordan han skulle te seg.
Harald kom inn fra et rom på den andre siden av stua, og Herman så i et glimt at det der inne var det hylle på hylle med bøker og et overdådig skrivebord.
«Det krever mye og stadig mere skrivearbeide i tillegg til selve gårdsdriften» sukket han litt oppgitt «men nå får jeg ta kvelden jeg med.»
Herman ble vist til en av de to store godstolene, av Harald og de satte seg ned.
«Kan jeg by deg et glass Cognac?» spurte han. Herman visste nesten ikke hva han skulle svare. Han viste at det var noe som het Cognac, og at det visstnok var noe fintfolk gjerne drakk i hyggelige lag. Men han takket ja til dette, for ikke å fornærme Harald.
Flasken ble hentet frem fra hjørneskatollet, sammen med to flotte dyprunde glass. Herman ble nesten redd for å ta imot, for glasset var så tynt at han var mest redd det ville knuse i den store neven hans. Harald hevet glasset, og heldigvis for Herman i stedet for raskt å hyle i seg glasset i en eneste svelg, som han var vant til med rom, førte Harald glasset til munnen først, og tok kun en liten slurk.
Herman gjorde derfor det samme. Den sterke smaken i ganen rev først, varmet hele veien ned gjennom halsen, for så å bli etterfulgt av en ettersmak som Herman straks satte pris på. Han skjønte med ett at denne drikken var ment å drikkes med andakt og verdighet.
«Smakte det?» spurte Harald. Han hadde allerede forstått på Herman at dette nok var første gangen han hadde smakt Cognac.
«Ja, det var meget godt» svarte Herman oppriktig.
Det ble ikke beklemt slik Herman kanskje hadde fryktet. Han hadde ikke vært den som vanligvis hadde snakket med Harald og Annebjørg, og visste ikke hva han kunne finne på å snakke om. Men det løste seg heldigvis, da de begge ville høre nytt om farten siste året, farens sykdom og ikke minst hvordan det sto til med Andrine. Herman fortalte velvillig vek, og om hva han hadde besluttet å gjøre videre med Hermine. Og til sist brakte han nyheten om at Andrine skulle stå brud til våren og giftes med engelskmannen Samuel. Harald skjøt innpå, at han syntes det var en klok slutning Herman hadde kommet til angående Hermine, og valget av Sam som kaptein. Men han funderte litt på hvorfor Herman ønsket å gi fra seg eierskapet til henne, og hva han så skulle ta seg til?
Til det hadde ikke Herman et fullgodt svar. For han hadde egentlig heller ikke tenkt ferdig omkring den saken. Men han sa som det var, at han følte seg for ung for ansvaret, og at han var engstelig for at minnene om faren alltid ville henge ved han og båten. Så la han til at han mente dette var tid og anledning for å finne sin egen vei, men også at det var der saken lå nå. Han hadde ikke bestemt seg for hva han ville eller ønsket for egen del. Det mest naturlige hadde derfor vært å søke hit mot Nes og det kjente, så fikk han heller bruke tiden her til å prøve å kjenne på hva han mest ønsket videre.
Til dette siste nikket både Annebjørg og Harald anerkjennende.
«Og vi er glad du valgte det Herman. Det er nok ikke noe annet vi heller kunne ønske oss». sa Annebjørg varmt. Hun kikket med ett bort på mannen sin, og kremtet som liksom å vekke han ut av egne tanker. Harald så bort på Annebjørg, og som om han kom på noe, nikket han liksom bekreftende og kremtet.
«Nå vil jeg Herman, at du skal høre på hva jeg.. jeg mener vi, Annebjørg og jeg, har å fortelle deg». sa han med gravalvor i stemmen.
Herman hadde ingen anelse om hva som ville komme, men han forstod såpassat det var av betydning, så han søkte ubevisst glasset med Cognac, og tok en i overkant stor slurk før han med glasset, fortsatt i hånden, senket seg tilbake i stolen.
Harald i motsetning satte glasset fra seg og lente seg litt fremover i stolen mens han liksom tenkte seg om før han fortsatte.
«Faren din har alltid vært en god og ærlig mann. Sterk i troen og med sterke meninger. Det vi nå vil fortelle deg, ville aldri blitt sagt fra vår munn dersom han fortsatt var i live, fred over hans minne» la han til som liksom å forsterke det han han hadde sagt og som mest var til forsvar for det han videre skulle si.
«Din far..» fortsatte han «..er slektet med Annebjørg, her» la han til med et blikk i retning av kona, som nikket liksom samtykkende. «Annebjørg er din tante, altså den yngre søsteren til faren din». Harald så at Herman rykket til og at øynene ble videre ved denne opplysningen, men fortsatte bare videre.
«Når moren din døde i barsel tok faren din det meget hardt. Den gang fryktet man at han ikke ville komme tilbake fra sorgen. Annebjørg og jeg var ikke gift den gangen, så hun reiste ned og ble der nede hos deg og Andrine i hele fire år. Du husker nok ikke dette Herman, men Andrine vil huske dette når du spør. Når tiden kom for at Annebjørg skulle reise tilbake hit til Nes, og gifte meg, var Andrine nesten ti år gammel. Da tok faren din den beslutning at du skulle være med han på sjøen, og at Andrine skulle være i huset. Det var en eldre enke, som den gang bodde nærmest dere. Hun fikk penger for å passe på at Andrine hadde det godt og ellers fikk opplæring i kvinnelige sysler. Dette var din fars ønske fremfor å sende Andrine og deg med Annebjørg her opp til Nes. Han var opptatt av at hans lille familie skulle holde sammen, og at det skulle være et sted dere barna så som sitt hjem. Så familiekjær var faren din, at han ønsket at dere barna ikke skulle vite om, at dere hadde familie her, fordi han ellers var engstelig for at den skulle bli splittet. Annebjørg fikk aldri fortelle Andrine om slektskapet. Han var redd for at når tiden kom, at Annebjørg igjen skulle reise tilbake, så ville Andrine og du Herman ønske på bli med. For dere var det ingen andre enn Annebjørg. Hun var som moren din fra du var spedbarn og som den moren Andrine hadde mistet. Faren din tenkte det var best slik.» han holdt an litt, og tok nok en sup av Cognacen før han fortsatte.
«Andrine hadde en vond tid, lenge etter at Annebjørg dro, men det gikk heldigvis gradvis over. For deg Herman var det enklere. Du var sammen med faren din hele tiden fra den dagen. Og det var nok heller ikke noe annet du kunne ønske».
Harald tok en pause nå. Han så at det ble mye å fordøye for Herman. Annebjørg satte seg på kne foran Herman og klappet han varsomt på hendene.
Hun sa ingen ting. Hun klarte ikke å finne de riktige ordene å si nå.
De så begge at det Herman gravde i hukommelsen, at han forøkte å finne en mening, en forklaring, noe han kunne erindre som kunne bekrefte disse opplysningene.
«Du må huske Herman, at faren din var i meget stor sorg. Han visste ikke svaret på hva som var rett eller galt. Alt han gjorde, handlet han utfra det han mente var til beste for alle.» sa Harald i nok et forsøk på å rettferdiggjøre de valg Samuel Krogh hadde tatt. «Og jeg vet med sikkerhet at alt det jeg nå sier deg, ville du ha hørt fra ham selv denne vinteren, kanskje allerede i julen som var. Det sa han til oss sist vinter, at han følte seg sikker på at han godt kunne fortelle dere dette nå, når du var passert atten år. Han mente også det, at Andrine ikke lenger skulle føle så sterkt for å passe huset i Ekeberg skrenten. Han forstod nok at det var på høy tid at hun fant seg en mann hun kunne bli kjær i.»
Også Annebjørg følte at hun måtte si noe nå.
«Jeg var veldig glad i broren min, Herman. Han var som en far for meg, helt fra jeg var liten. Det har seg slik at begge våre foreldre, din fars mor og far, gikk bort fra oss i en slede ulykke, da faren din var tolv år. Jeg var selv bare fire den gangen. Av det må du forsøke å forstå hvorfor han tenkte som han tenkte og gjorde som han gjorde. Det var av kjærlighet til dere og i et fortvilet forsøk på å holde den familien, som han selv var frarøvet i så tidlig alder, samlet».

Herman lyttet til det Annebjørg sa. Han hadde først følt sinne over at faren virkelig hadde holdt dette fra dem, det at de hadde en familie. Herman hadde ofte lurt på dette, men aldri turt å spørre faren direkte. De gangene han hadde ymtet frempå om familie, ble faren avvisende.
Nå måtte han ta inn over seg dette og det faktum at han satt i stuen med sin nærmeste slekt. En slekt som hadde vært der, som hadde fulgt Andrine og han selv gjennom barndommen, på avstand, men også så nær fordi han jo hadde vært med hit opp til Nes og arbeidet i skogen om vintrene fra han var fjorten år gammel.
Han hadde alltid følt en spesiell nærhet og godhet fra Annebjørg, og det var ikke fritt for at tanken om at dette var det nærmeste de hadde som kunne kalles familie, hadde slått han flere ganger disse årene.

Annebjørg reiste seg og så kjærlig på ham. Litt urolig for hva som rørte seg i Herman nå, sa hun.
«Jeg har redd opp til deg i en seng oppe i andre etasjen her i hovedhuset, Herman. Kan du gjøre meg tjenesten å takke ja til å sove her i natt. Jeg forstår det om du ikke vil ønske det, men jeg ville satt stor pris på om brorsønnen min kunne føle seg som hjemme i huset her. Akkurat det har jeg savnet siden jeg reiste fra Andrine og deg for så mange år siden».
Herman klarte kun å nikke til svar. Han kunne ikke tenke annet enn at han ønsket å være alene med egne tanker nå. Det å gå tilbake til den lille stuen fullt av snorkende menn, fristet ikke. Annebjørg så på mannen sin, og med et lite sidenikk mot arbeidsværelset hans, sa hun.
«Det gleder oss Herman, at du er villig til det. Nå skal vi la deg være i fred, slik at du kan samle tankene. Men vi er her, og vil gjøre vårt beste for å gi deg svar på alle de spørsmål du måtte ha, og de som vi har viten om.» Med dette gikk Harald inn på arbeidsrommet sitt igjen, mens Annebjørg gikk inn i kjøkkenet.

Herman ble sittende. Først nå gikk det opp for han at hverken Hansemann eller søsteren Kristin, hadde vært her i storstuen. De hadde nok fått beskjed om akkurat det. Visste de at han, Herman, var søskenbarnet deres?

Herman hadde vondt for å sove den natten. Først på morgenkvisten tok søvnen overtak. Det hadde dukket opp mange spørsmål, han ønsket svar på. Han hadde vaklet mellom et voldsomt sinne overfor faren, til det å forsøke å forstå og tilgi, at han hadde bestemt at tingene skulle være slik de ble.
Til sist hadde han kommet til den slutningen, at dette var godt nytt, tross alt. De hadde familie, som holdt av dem. Nå var det ikke lenger bare de to, Andrine og han. Han ønsket Andrine kunne være her nå, og dele alt dette med han.

Dagen etter hadde de latt Herman sove til langt på dag. Det var en spent stemning i huset. Annebjørg hadde fortalt barna om slektskapet ved frokost. De hadde blitt over seg av begeistring, og ville styrte opp til søskenbarnet sitt med en gang. Men Annebjørg hadde satt en stopper for det.
Når det var tid for middag, hadde Annebjørg vekket Herman. Han hadde satt seg brått opp i sengen, litt forvirret, som om han ikke forstod hvor han var. Straks han så Annebjørg kom gårsdagen tilbake til han.
Han hadde så smilt, og betrygget Annebjørg at han var glad for det han hadde fått høre kvelden i forveien.
Men også at han håpet å få vite mer. Det bekreftet Annebjørg at han skulle få, men at de først skulle spise og få unna alle gjøremålene på gården før de snakket videre.
Herman så alt og alle i et nytt lys den dagen. Han var lettere til sinns enn han noen gang kunne huske å ha vært. Han følte tilhørighet til noe større for første gang. Det eneste skåret i gleden var at faren ikke var her og at Andrine manglet, for å dele dette med han.
Herman fikk svar på slektens historie langt tilbake i tid, hvor gården til besteforeldrene hadde ligget, og som nå var en del Braathen. Hvordan faren hadde valgt å søke mot sjøen som ung gutt. At han hadde vært heldig å få hyre på en båt som var drevet av en Haralds slektninger nede fra Østfold.
Men det var i spørsmålene omkring moren at Herman var mest nyskjerrig. Til dette hadde ikke Annebjørg og Harald kunne si mye. Bare at faren hadde truffet henne i København, og at hun hadde blitt med han tilbake. Ikke lenge etter hadde faren kjøpt Hermine. Den gang rett fra verftet som hadde bygget henne, i Arendal.
Harald skjøt innpå i dette at det hadde vakt forundring at faren hadde hatt så store midler til rådighet at han kunne kjøpe Hermine. Det hadde aldri lyktes Harald å snakke ut med faren om dette. Der hadde han igjen vært sta og mindre pratevillig.
Harald hadde i hvertfall forstått såpass at pengene faren hadde fått for foreldrenes gård, av Haralds foreldre dengang, ikke på nær nok hadde vært tilstrekkelig, selv om det nok hadde gitt faren en god start.
Herman hadde fått den viten at moren var fra Danmark og mest sannysnlig fra København, selv om Annebjørg ikke hadde sett mye til moren Katharina, i den tiden hun levde her. Annebjørg var selv ikke gamle jenta, den gangen.
Herman hadde mest av alt lyst til å reise ned til Ekeberg igjen, til Andrine, så snart han kunne. Men det var fortsatt mye ugjort i skogen, og han forstod på Harald at hans hjelp var sårt trengt resten av vinteren. Etter at kuldeperioden hadde opphørt i begynnelsen av februar, hadde det blitt mildt. Heller ikke hadde det falt mye mer snø. Det hadde gitt gode arbeidsvilkår for tømmerhuggingen, og ikke minst gjort det enklere å få fraktet tømmeret ut fra skogen og til elven, hvor det så ville bli fløtet med elven Glomma ned til Fredrikstad. Allerede i slutten av februar var det meste unnagjort. Harald kom bort til han en ettermiddag de var ferdig med arbeidsøkten, og sa at fra nå ville de klare seg godt uten han, så om han nå ville reise hjem til Ekeberg var det ikke han imot. De ville savne han, men det var også avtalt at han skulle skysses ned av en av gårdsguttene i vogn, og at gårdsgutten så skulle ta med Andrine opp til Nes igjen, så snart råd var. Det var nemlig Annebjørgs store ønske og håp at Andrine ville akseptere å stå brud i kirken på Nes og at bryllupsfesten skulle holdes på gården Braathen.
Første uken i mars med solen varmende, og med synlige vårtegn i naturen, ankom Herman Ekeberg. Veiene hadde vært sølete og vanskelige å komme frem på, men de hadde klart det uten de store uhellene. Herman hadde et par ganger fått vist frem sin styrke ved å løfte vognen tilbake i vognsporet når de hadde sklidd av.
De hadde fått plass til vogn og hest hos nærmeste smed. Han lovet, mot betaling, å se til hesten og gå over vognen slik at denne var i beste stand på turen tilbake til Nes. 
Herman hadde sett det som viktig å snakke med Andrine alene. Han hadde derfor, etter den første varme velkomsten, spurt om Sam kunne ta med gårdsgutten og vise ham litt av Gamlebyen og Christiania. Sam hadde selv mye på hjertet, men forsto straks på Herman at det var viktige ting han hadde å si Andrine, så han gjorde som Herman ba om, uten å mene mer om det.
Andrine hadde måpende fått høre om det som var sagt på Nes denne vinteren. Hun hadde holdt hendene for ansiktet og grått, da hun forstod at Annebjørg, som hun hadde savnet så sårt i alle årene siden hun reiste, var søster til faren hennes. Andrine som Herman følte sinne overfor faren og hans valg den gang, men i motsetning til Herman som hadde klart å tilgi og nesten forstå farens handlinger, ville ikke Andrine kunne tilgi han dette. Det hjalp ikke hva Herman enn sa. I dette ville hun aldri tilgi ham. Herman forstod på mange måter Andrine. Han hadde jo selv tilbragt all tid med faren, mens Andrine hadde vært mye alene og ensom.

I alt dette, var det allikevel en stor lykke. Da Andrine fikk høre Annebjørgs ønske, var hun ikke sen om si at hun ikke kunne ønske annet, enn å stå brud med en familie omkring seg, og attpåtil på en herskapsgård. Det eneste som bekymret henne ved dette, var at hun ikke hadde eller hadde tatt seg råd til å kjøpe en egnet kjole til bryllupet.
Sam hadde ønsket at hun skulle gjøre nettopp det, men hun hadde hardnakket stått på sitt. Hun var nøysom. Hadde alltid vært det. Flink til å få pengene til å strekke til. Det lå derfor ikke i henne å bruke penger på seg selv.
Men her hadde Annebjørg vært forutseende nok. Hun hadde fortalt Herman at han uttrykkelig skulle si til Andrine, at kjolen hun skulle bære i bryllupet, var den samme som farmoren hennes og Annebjørg selv hadde stått brud i, tidligere.
Også om dette hadde Andrine tatt til tårene. Herman hadde vært nær ved å felle tårer selv da.

Han kunne nesten ikke ta inn over seg hvor godt det hadde gått dem selv etter at faren var gått bort. Det var som om han nesten turde tenke at kanskje satt moren og faren sammen igjen der oppe i himmelen, og liksom la alt til rette for dem her på jorden.

Bare to dager senere, var Annebjørg på vei til Nes og gården Braathen. Det var allerede satt dato for bryllupet, for det hadde Annebjørg avtalt med sognepresten der på Nes. Det hadde nok ikke bare vært helt enkelt. Selv om sognepresten kun hadde godord og si om Braathen folket, sterke i troen som de var, ville han allikevel være sikker på at dem han viet var rettmessige og gode kristne. Han hadde satt som forutsetning, selv etter å ha lest igjennom kirkebøkene og funnet at Samuel Krogh hadde vært et sogenbarn, krevd at også sognepresten i Gamlebyen skulle bevitne at Andrine var døpt der og ellers vært en god kristen. Å fremksaffe dette hadde Herman fått som befaling av Annebjørg å besørge.
Dette hadde han gjort allerede dagen etter at ha kom hjem. Annebjørg hadde forutsett og forberedt alt, slik at Andrine ikke skulle ha noen innvendinger eller betenkeligheter.

Sam og Herman skulle komme etter senere. De hadde mange gjøremål å utrette før Hermine igjen var klar for nye fraktoppdrag. Bryllupet skulle stå siste lørdagen i mars, så det ville ikke være tid til disse forberedelsene etter bryllupet.

Samme dag som Andrine reiste, tok Sam opp et større problem han hadde støtt på i sine forberedelser, men som han ikke hadde ønsket å legge frem for Andrine. Kapteinen og eier av Hermine måtte stille sikkerhet i form av penger for frakten, om noe skulle gå galt. Sagbruket, som var eid av bøndene langs Glommen, satte ikke kun egne penger i spill, men krevde at også befrakter dekket halve verdien per last.
Det var store summer, mente Sam. En større sum enn det de kunne klare å fremskaffe i rene penger.
Og som om ikke det var nok, skulle summen betales inn til en mellommann, som så ville utstede et garantibrev til Sagbrukslauget. Dette var sedvane.
Dette hadde ikke Herman hatt noe viten om. Selv Torbjørn kjente ikke til dette, og mente at dette måtte faren ha greid ut i selv, i god tid før vi mottok fraktbrevene.
«Det er en ting til jeg finner merkelig» sa Sam, henvendt til Herman. «det finnes ingen papirer av stor verdi noe sted.»
«Jeg husker at jeg i mange sammenhenger, var inne i lugaren til din far..» fortsatte han «..og så bøker og papirer som jeg er sikker på var oppføringer på frakter, lasten, priser og fortjenester. Men det eneste jeg har funnet er loggbøkene, når jeg ryddet lugaren. Heller ikke i skatollet her i stua finner jeg papirer av stor verdi for oss.»
Det eneste Herman var sikker på var at det fantes bøker og papirer et eller annet sted. For han hadde også sette disse. Han følte seg dum, som ikke hadde skjenket dette en tanke tidligere. Hadde han trodd det skulle være så enkelt? At han bare kunne overføre båten til Sam i ordet? Men hva visste vel han egentlig om slike ting? Det slo han med ett, at for alt han visste, kunne det vise seg at faren ikke var eneste eier, eller at båten var pantsatt eller belånt med store summer.
Uten papirer på dette og de øvrige papirene Sam etterspurte, kom de ikke særlig mye lenger.
Hvor kunne de være? Han tenkte nå, Herman. Tenkte tilbake på siste turen oppover fjorden. Hadde han sett papirer eller bøker da. Han kom til at han mente det var tilfelle. De var ikke fremme da de hadde kjempet mot tåken og lite vind. De hadde ikke vært fremme da faren lå syk i brisken på vei inn fjorden. Men han hadde sett noe rett etter at de hadde forlatt Newcastle på siste turen. Faren hadde sittet over bøkene og regnet. Papirene hadde ikke ligget i farens skipskiste heller. Det var hevet over enhver tvil. Det kunne bare bety at de måtte være ombord. De måtte fortsatt være ombord på Hermine.
Papirene måtte finnes, for der måtte det ligge svar på de spørsmålene de hadde.
Da han fortalte Sam, det han mente å huske, besluttet de straks å reise ned til slippen i Bundefjorden og søke igjennom lugaren på Hermine, bit for bit.
Sam hadde allerede inspisert Hermine og betalt slippen for jobben. Hun så som ny ut der hun lå til ankers, litt ut fra land. De hadde tatt et ekstra tak på båten denne vinteren. I respekt for faren din, hadde slippeieren sagt. De hadde vært fast kunder på slippen hver vinter. Det var lagt nye og forsterkede fester til spant og skjøter. Selve spantene var skiftet ut sammen med skjøtene og alt annet tauverk. Dekket var sand skurt så det så helt nytt ut. Alle små og store skader i skroget var utbedret, og tettet ekstra godt med tjære. Der det hadde vært behov, hadde de også erstattet bordkledning.
Så hadde de overhalt og sjekket festene på bom og klyverbom, før de til sist også hadde sydd opp to av seilene, et forseil som hadde fått hard medfart i de sterke vindene og gaffel-toppseilet, som ikke hadde vært erstattet på alle de år de kunne huske.
Det hadde ikke kostet dem mer enn det faren vansligvis betalte, men han håpet sa han med et smil munnen, at også den nye eieren, ville fortsette å holde henne i god stand og benytte slippen i mange år fremover, . Herman takket for fine ordene og den ekstra jobben som var gjort og lovet at Hermine ikke skulle forfalle selv om faren ikke lenger var skipper og eier. Herman valgte å ikke si noe om at det ikke ville være han som skulle være skipper ombord på  Hermine i årene som kom.

I stedet for å få noen på slippen til å ro dem ut, rodde de ut selv i en lånt båt. De visste ikke hvor lenge de komme til å være ombord.
Så snart Herman satte foten på dekk, følte han en underlig blanding av sorg men også glede. Mye følelser og mange erindringer strømmet på. Han kjente mer enn noen gang at han hadde valgt riktig da han ville overlate henne til Sam og Andrine.

Da de kom inn i lugaren, virket den tomt. Alle farens personlige eiendeler var fjernet. Sam hadde lagt alt i skipskisten, og dratt den med seg hjem til Ekeberg, sist de så til båten. Herman så at lugaren var klar til å inntas av en ny kaptein. Nettopp det smertet litt. Så ristet han tankene av seg og fokuserte på ny, på oppgaven de hadde foran seg.
De bestemte seg for å gå metodisk til verks. Sam sa at det ikke var uvanlig at man hadde gjemmesteder for viktige papirer og verdier. Dette hadde han erfaring med fra England og farens eget gods. Det kunne være hemmelige rom, skjult bak vegger eller under skuffer. De måtte lete overalt. Overalt, selv der hvor de ikke kunne tenke seg at det kunne finnes noe.
De jobbet på, kjente og søkte etter ujevnheter, hulrom eller løse planker. De hadde startet i hver sin ende av den lille lugaren. Men mye senere hadde de fortsatt ikke funnet så mye som et eneste spor på at noe kunne ligge skjult noe sted. Det begynte snart å mørkne ute, og de var etterhvert både sultne og tørste.
Herman så bort på Sam, som fortsatte ufortrødent videre, uanfektet selv om han minst måtte være like sulten som Herman.
«Skal du eller jeg ta båten til land?» spurte Herman. Sam satte seg opp og så uforstående bort på Herman. «Vi er nødt til å få i oss noe mat. Og jeg vil heller ikke vært lei meg om vi kunne få fatt på noe drikke i tillegg».
Nå kjente selv også Sam hvor sulten han var, så han så på Herman og bare nikket til svar. Ingen av dem hadde lyst til å gi opp. De kunne ikke gi opp før de hadde funnet det de søkte. De ble enige om at Herman skulle ro etter mat. Det var utenkelig å skulle dra tilbake til byen i dag uansett, så Sam skulle gjøre klar de to briskene slik at de kunne få seg litt søvn senere. Teppene lå i skuffene under brisken. De måtte tas frem, ristes for støv og luftes litt før de ble tatt i bruk.
Sam sto ved relingen og så etter Herman der han rodde mot land så det fosset av baugen på robåten. Han kunne ikke annet enn å undre seg over, om Herman egentlig var bevisst sin egen styrke. Han var kanskje ung og naiv, men det skyldtes mer at faren ikke hadde tatt Herman med i, eller lært han opp i saker som var mer kompliserte. Når Sam hadde sagt ja til å overta Hermine, var han sikker på at papirene lå enten i båten eller i skatollet hjemme på Ekeberg. Ihverfall var han sikker på at Herman hadde viten om det.
Etterhvert hadde han forstått at dette kanskje kom til å bli vanskeligere enn han først hadde forestilt seg. Han hadde ikke ønsket å belemre Andrine med dette. Hun hadde opplevd nok og hadde selv mye å tenke på og forberede frem til bryllupet. For det andre var det viktig at han, og han alene, styrte forretningene og pengene. Han forstod seg på slikt, og ønsket minst mulig innblanding.
Sam hadde fått tid til å sette ned noen ord på et papir og sende et brev til familegodset Chester i riden Herman hadde vårt på Nes. Han visste det ikke ville komme frem før lenge etter at bryllupet hadde funnet sted. Det hadde allikevel vært viktig for ham å sende beskjed til brødrene og moren. Forhåpentligvis var moren fortsatt i live, så han kunne gi henne litt sjelefred. Han visste at moren savnet ham og var urolig for hvordan han ville klare seg. Som yngstemann hadde hun vist mere omsorg for han enn for de andre brødrene. Kanskje fordi hun visste at Sam ikke ville bli tilgodesett med noe av familiens formue, og at hun følte, mer enn så, hvordan brødrene og faren behandlet ham. Sam hadde opplevd mye motgang i barndommen og lite kjærlighet.
I brevet hadde han derfor ikke vært ærlig om alt og det med vilje. Han hadde brodert ut sannheten og skrevet at han skulle giftes med den eneste datteren i en velformuende rederfamilie her i Norge. Han hadde som sant var, skrevet at faren hennes nå var gått bort, men også at han sammen med sin tilkommende, nå skulle drive båtene og virksomheten videre. Dette hadde han gjort for å gi brødrene et spark bak som takk for sist. I hele oppveksten hadde de ignorert ham som ubetydelig, et vedheng som mer ville være til bry enn til gangs. De hadde nok alle ventet og håpet at det var en jente som kom til verden den dagen han ble født. En gutt, en sønn til, var det ikke plass til.
Han var ingen trussel i arvespørsmålet, men han måtte til en viss grad sørges for. Når det viste seg at Sam i tillegg og på mange områder overgikk sine brødre i så mangt, ble det enda klarere for dem, at han kun ville være til last. Han var rebellen, den smarte, den som arvet morens vakre utseende og ikke minst fremhevet seg som dyktigst i ridning, med våpen og i lek og spill.
At han allerede som ung gutt havnet i hæren var like mye brødrenes ønske og krav, som farens. Det var måten de kunne stoppe at han ville hovere over dem i så mangt eller at han ville sette familien i vanry med sin rebelske væremåte.
For Sam hadde det vært traumatisk. Han hadde ikke ønsket det. Han ville ikke tas bort fra moren, fra godset eller livet han kjente. Men til ingen nytte. Allerede som tiåring var han skrevet inn i akademiets bøker, tatt opp på militærakademiets skole for befalsutdanning og bundet for mange år fremover. De få gangene han hadde hatt anledning til å besøke godset senere, var ikke preget av gjensynsglede. Med unntak av moren selvfølgelig. Faren fikk i tidlig alder stadig dårligere helse, og døde når Sam var omkring fjorten år gammel. Det var derfor eldste broren, i en alder av bare tre og tjue, ble den nye Jarlen av Chester. Han gjorde det klart for Sam, at han skulle betale den videre utdanningen på akademiet, men at alle utbetalinger ville stoppe senest den dagen han fylte en og tjue. Og hadde han lagt til. Du kan komme som gjest men etter invitasjon kun. Dette er ikke lenger ditt hjem.
Sam var oppriktig glad i Andrine, og lovet seg selv å verne om og skape et godt liv for henne og barna som ville komme. Han smilte nå, selv om ingen så det eller hørte hans tanker. Livet hadde virkelig tatt de underligste veier, og nå hadde han i tillegg muligheten til å skape noe på egenhånd. Han måtte bare være god og listig i forretningene og i alt han ellers gjorde. Han skulle vise brødrene sine at de ikke hadde klart å ødelegge hans muligheter, selv om de gjorde alt for avskjære ham fra familien. Han skulle for alltid og fra nå sørge for å bli sett på, og behandlet med respekt og ærbødighet.

Han åpnet først den ene brisken og tok ut to støvete og kalde tepper før han lukket den igjen. Han kastet dem på dørken og åpnet også skuffen i den andre brisken. Den var litt trang, så han måtte trekke litt hardt i håndtakene for å få den ut. Der lå også to tepper. Uten å tenke seg om satte han seg på kne, for å se om han kunne finne ut hvorfor skuffen var så treg å få opp. Kanskje det måtte høvles litt rundt åpningen eller langs toppen på selve skuffen. Han kjente rundt åpningens overkant, og plutselig følte han en ujevnhet. Han trykket lett på ujevnheten med fingrene oppunder og innenfor skuffeåpningen. Da kjente han at noe var løst. Det var som om det var en lem, mellom oversiden av skuffen og bunnen av selve sengen. Han lente seg litt tilbake å så på brisken. Ja visst tenkte han. At de ikke hadde tenkt på dette tidligere. Det fremsto som helt klart at det var plass nok til et hulrom mellom skuffen og bunnen på brisken. De hadde begge åpnet hver sin skuff i søken etter papirene, men ingen hadde merket noe eller tenkt på det da.
Hva var det han hadde sagt til Herman. Du må lete der du ikke kan tenke deg at det er noe. Der vil du finne det du søker.
Helt automatisk søkte blikket også mot den andre brisken. Den var likedan bygget. Uten å tenke på hvor komisk det kunne se ut, krabbet han på alle fire bort til den andre brisken og røsket nok en gang skuffen ut halvveis. Han kjente igjen med fingrene. Denne gangen måtte han ta i noe mer før han kjente at det var en tilsvarende løs lem. Han forstod at skjulestedet var utført av en dyktig håndverker i sin tid. Men også at lemmen i den første skuffen nå hadde blitt forringet etter mange år, og derfor var lettere å oppdage.
Hans første tanke nå var å åpne lemmene og se om de inneholdt det de søkte. Skulle han tørre å gjøre det?

Da Herman kom tilbake, så han på Sam med en gang, at han hadde gjort en oppdagelse. Sam var sprekkeferdig etter å vise ham funnet.
«Jeg ville at du skulle åpne lemmene og ta ut innholdet, så jeg vet enda ikke hva som befinner seg der.» sa Sam, da han viste Herman skjulestedene.
Dette satte Herman stor pris på. Han tenkte nok engang at han var heldig som hadde Sam som venn og for at han snart skulle bli en del av familien.
Herman fikk løsnet slåene som holdt lemmene oppe. Det hadde vært en smart innretning med hengsling i bakkant og utformet som en skuff med kanter som holdt papirene og bøkene i den når de senket lemmen.
De tok ut alt innholdet og satte seg ned på bordet i lugaren med papirene og bøkene liggende fremfor seg.
De var spente på innholdet, men Herman mente til Sam’s store overraskelse, at de først fikk spise litt, før de så på hva faren hadde skjult i briskene.
Det var typisk Herman, tenkte Sam. Han var sindig. Det skulle mye til for å vippe han av pinnen. Han tenkte og resonerte uten å forhaste seg. Han hadde sett mye av den egenskapen i Herman siden faren døde. Til tross for at han hadde vist stor sorg ved farens død, hadde han aldri falt i bunnløs sorg eller fortvilelse. Han hadde vært for mye seg selv, tenkt igjennom sakene og fremtiden. I tillegg hadde han vist storsinn ved å forære ham, Sam og også Andrine, eierskapet og driften av det som rettmessig var hans arv alene.

De spiste uten å si så mye til hverandre. De var sultne og samtidig spente. Måltidet gikk raskt unna, og ble skylt ned med øl. Når maten var ryddet unna, gikk de i gang med å åpne brevene og bøkene.
De holdt på i flere timer. Leste igjennom fraktbrev, priser og utgifter og inntekter. Alt var sirlig nedfelt, og ga Sam god innsikt når han selv senere skulle forhandle frakter.
Da de hadde kommet seg gjennom hele bunken med papirer og bøker, sto det klart for Herman at det kun var ett av de manglende puslebitene som var falt på plass.
Ikke hadde de funnet noen garantibrev som kunne gi dem svar på hvem de skulle snakke med, og heller ikke papirene på Hermine og hva som gjaldt omkring eierskapet.
Herman var skuffet, og foreslo at de skulle fortsette å lete dagen etter, når det igjen var lys. Det måtte være flere skjulesteder mente han.
Letingen ga ingen resultater neste dag heller. Herman mente derfor at han måtte søke hjelp andre steder. Noen måtte da kjenne til hvem som stilte garanti for fraktene på Hermine. Verre var det med båtens papirer. Hvor var de, og hvem kunne vite noe om den saken.

På vei inn mot Gamlebyen igjen, skiltes Sam og Herman. Sam måtte et ærend inn til Christiania for å et besøk hos skredderen. Det måtte tas mål til finklærne. De han skulle stå brudgom i. Sam hadde nok hatt de fineste klær i sine yngre dager, men disse hadde han ikke tatt vare på, og ville bå uansett være utdaterte.
Herman følte behov for litt tid for seg selv, og tilbød seg derfor ikke å bli med Sam i dette ærendet. Strengt tatt ville Herman selv ha behov for å få sydd seg penklær, men det fikk vente en dag eller to.
Tilbake i det lille og nå tomme huset, satte han seg i en stol og så seg omkring.
Hva var det Sam hadde sagt. Det var ikke uvanlig at viktige og verdifulle papirer ble skjult for å sikre innholdet fra fremmede. Kunne ikke det bety at faren også hadde fått laget et skjulested her i huset? Han hadde fått det gjort på Hermine.
Blikket begynte å vandre rundt på de få tingene som var i huset. Sengebriskene, som var helt annerledes enn de på Hermine, og som ikke kunne skjule noen verdens ting. Skatollet måtte være eneste løsning tenkte Herman.
Han reiste seg og gikk bort til det. Åpnet skaper og skuffer. Kjente innimellom i kriker og kroker, men fant ingen ting unaturlig. Han målte avstander og høyder, for å finne ut om det var mulig at det kunne skjule seg et rom noe sted i skatollet.
Han holdt på å gi opp. Han satte seg på huk foran skatollet og holdt seg stødig med hendene på skrivebordsplaten og så ned på gulvet, for å tenke. Da la han merke til noe, et lite tegn som ga spire til en tanke.
Det var noen små riper på gulvet som gikk ut fra det venstre benet på skatollet. Han så mot den høyre siden og så de samme ripene der. De var ikke kommet der nylig, og han mente det var utenkelig at Andrine hadde forsøkt eller klart å flytte det tunge møblet. Det kunne bare være faren som hadde gjort det.
Kunne det være noe under skatollet?
Han reiste seg og tok tak på den ene siden og skjøv skatollet ut fra veggen. Så tok han tak på andre siden og gjorde det samme.
Snart sto det ut fra veggen slik at han kunne komme til og se hva som skjulte seg på gulvet under skatollet. Ved første øyekast så han ingenting. Han var på vei til å miste motet igjen, da han så at ett av de brede gulvbordene under skatollet hadde et skille med kort lengde ut fra veggen. Det var vanlig å legge hele lengder og skjøte på til vegg for deretter å la resten av denne gulvplanken starte på en ny lengde. På den måten utnyttet man hele bordet, og skjøtene i gulvet kom ulikt.
Som en impuls banket han i gulvbordet til venstre for det lille gulvbordet. Det løs dumpt. Så banket han på samme måte i den kortere biten med gulvbord. Han skvatt nesten da han hørte en hulere lyd. Det var ikke tvil. Det måtte være tomrom under dette gulvet akkurat der.
Det var ingen synlig måte å få den opp, men han så tydelig et lite hakk, som om noe var blitt tredd mellom skjøtene før. Han trakk frem sin egen kniv, satte den ned i skjøten og vippet den lille delen av gulvplanken sakte opp. Den løsnet lett. Han la så biten til side og så ned i hulrommet som nå kom frem.
Det var ikke mulig å se noe imørket, så han reiste seg, fant frem et stearinlys som han tente for å få lys nok.
Han senket lyset sakte ned i hulrommet. Det var ganske dypt. I bunnen av hullet kanskje en halvmeter under gulvnivået, så han en klesbylt som var pakket omkring noe. Han strakte hånden ned og grep tak. Det var hardt og tungt, så han faktisk måtte ta i, for å få det opp av hullet.
Herman senket så lyset ned i hullet igjen. Det var ikke mer å finne der. Og han tenkte med seg selv at dette måtte være resten. Her måtte han finne brevet på Hermine, slik at han fikk ordnet opp i den saken. Det var blitt viktig for Herman nå, å ordne opp i dette før bryllupet skulle stå om bare to uker.
Herman var spent på hva som lå inne i bylten med tøyet omkring, men tok seg likevel tid til å sette gulvplanken på plass og forsiktig skyve skatollet tilbake. 

Sam hadde brukt god tid nede i byen og kom hjem først på kveldingen, og etter at det hadde begynt å mørkne. Han var svært fornøyd med stoffet som var blitt plukket ut, og var lovet at han kunne prøve de nye klærne allerede til uken.
Herman sa at han selv skulle gå til innkjøp av nye klær, og ville ta seg en tur ned til samme skredder allerede dagen etter.
Sam forberedte et enkelt måltid bestående av stekt flesk og poteter. Andrine hadde fylt på med mat i kammerset, så de ikke hadde behøvd å gjøre noe innkjøp de første dagene.
Det hadde ikke blitt sagt noe om hverken den ene eller andre tingen, siden Sam kom inn døren, og det lå en slags uforløst spenning i luften. Sam klarte ikke å holde seg lenger og var den første som tok til ordet omkring de uløste utfordringene som lå foran dem. Han lurte på om Herman hadde gjort seg opp flere tanker om hvordan de skulle få løst problemet med garantien og overdragelsen av Hermine? Det ble sagt forsiktig fordi han visste at selv om Herman hadde sagt at båten skulle overdras til han, Sam, og det var en like god avtale som noen, ville det ikke bli formelt før papirene var i orden. I dette lå det også en risiko for at Herman, om de ikke kunne finne noe, sluttet at det enkleste var å ha Hermine i sitt eie inntil videre.
Ingen ville stille spørsmål om akkurat det. Det var sedvane og krevde ikke papirer. Dukket det så opp mulige kreditorer ville han sikkert kunne betale ut det han skyldte slik som faren da hadde gjort i alle år.
Sam ville blitt fryktelig skuffet om dette ble utfallet.
Herman så ut til å tenke seg om før han svarte Sam.
«Ja, jeg har nesten ikke tenkt på annet Sam. Det vil jeg du skal vite». Han holdt an før han fortsatte.
«men, jeg har kommet til det, at det er min sak å rydde i dette. Du skal overta Hermine med fraktgarantien og papirer på eierskiftet senest til bryllupet.»
Sam ble satt ut. Igjen hadde Herman klart å overraske ham. Han hadde ønsket sterkt å være med i alt omkring dette, men slik Herman hadde fremlagt det nå, var nok saken ferdig snakket. Herman skulle ordne opp, mens han skulle sette seg godt inn i fraktene Hermine hadde hatt de siste årene. Fortjeneste, hvilke typer varer som var kjøpt inn i Newcastle for salg i Norge, mengder, hvilke handelspartnere faren hadde både i England og i Oslo og så videre. 
Sam visste at dette var viktige ting, og kanskje de viktigste for å drive god handel. Allikevel kunne han ikke fri seg for at han ville ønske å være tett på Herman om og når han fant de siste viktige papirene.
Dagen etter hadde Herman satt seg ned og skrevet et følgebrev til Sam. Dette bekreftet at han Herman sønn av Kaptein Samuel Krogh, ga Samuel Chester rett til, på hans vegne å forhandle i saker omkring kjøp og salg, samt å inngå fraktavtaler.
Sam hadde ikke noe valg. Han ble nesten regelrett sendt på dør, for å påbegynne arbeidet med å knytte kontakter med farens tidligere handelspartnere både i Christiania og i Fredrikstad.
Han ristet av seg følelsen av at det var noe han hadde oversett, og gikk til verket, fullt fokusert og bestemt på å gjøre seg til venns med hver og en av dem. Han visste å te seg Sam, når han hadde med fint folk å gjøre. Han ville på ingen måte unnslå og nevne egen herkomst. Det hadde ofte den riktige virkningen på folk.
Noen ble tydelig imponert og andre nesten smigrende. Dette fordi det ville være staselig å kunne vise til vanneskap med en engelsk adelsmann. Sam la selvfølgig lokk på forholdet mellom ham og brødrene og at han absolutt ikke hadde kontakt med familien mere.


Nå fikk Sam til fulle utnyttet sin bakgrunn, oppdragelse og sin spesielle evne til å få folk på sin side. Han var dannet, sjarmerende og vittig på en gang. Egenskaper som falt i smak både hos kvinner og menn.