Sommerøya

Om hverdagsliv og samfunnsliv

Velkommen til bloggen om liv og leven på sommerøya. En utbrodert dagbok om dagligdagse hendelser, folk og meninger i et lite samfunn. Dagboken speiler bloggers syn på mikro-tilværelsen i vårt lille samfunn, ofte sett opp mot begivenheter i samfunnet for øvrig. God lesning.

Invasjon og allmenhetens rettigheter!                                                                    - april 12

Det er trivelig på øya, sola skinner og det er varmt i luften. Det småprates, barn leker, det bades og noen er ute i båt. Så er det noen av oss kara da, som har satt seg ned med en iskald en... på terrassen.

Hyggelig passiar om alt og ingenting, mest om øya og det som skjer! Det er en påstand fra damene på øya at de største sladrekjerringene her, er nettopp oss gutta. Men tross alt da, det er da viktige ting vi snakker om... - mannfolkting!!

Fred og fordragelighet varer desverre sjeldent lenge. Langs bryggen observerer vi et et hode (det er fordi vi sitter såpass mye høyere, at det kun er hodet vi ser) som i rask gange virrer frem og tilbake i tydelig søken etter noe.

Før vi rakk å dukke ned under bordet, hadde vedkommende dessverre også observert oss.

Hva nå? tenkte vi....

"Dere må hjelpe meg å fjerne noen fra stranda og friområdet vårt" begynte han.

Oj... tenkte vi. Trøbbel i gjerde. Her har sikkert noen fulle lokale helter eller annet fantepakk trengt seg inn på vår private grunn...!

Men nei da, det var ikke så spektakulært. Det var rett og slett en ung familie (to voksne og to små barn), som hadde funnet vår lille idyll og lagt seg til med båt, leker, og annet velegnet utstyr for en hyggelig dag på stranden.

Det visste selvfølgelig ikke formannen i vellet, før han noe motvillig, følte sterkt press fra vedkommende beboer til å bli med. Han øyboeren var i harnisk. "De ville ikke dra, det hevdet allemannsretten og hadde bestemt seg for å bli".

Formannen forsøkte seg på en rolig og høflig inntreden. Forklarte at dette var privat område, og i tillegg at båten ikke kunne legges til Serviceanlegget. Den unge faren, så på han, men pekte på den nå sprekkeferdige (har du sett et sinna lemen før, så forstår du hva jeg mener) øyboeren...

"Hadde det ikke vært for måten han kom skrikende og kjeftende på, hadde vi kanskje reist herfra". sa han. "Men nå har vi bestemt oss for å bli og stå på allemannsretten".

Tenkte han det ikke. Angrep er jo det beste forsvar i alle sammehenger.... det løser alt på en voksen måte.

Formannen forsøkte å roe gemyttene da de to nok en gang startet en høylytt diskusjon (rettere sagt krangel). Til slutt, sa han like mye henvendt til faren som til øyboeren, at de i det minste for barnas skyld kunne holde volumet nede. Dette hadde en viss virkning.

Formannen sa at de kunne bli værende der idag, men også at han ønsket at de respekterte området som privat, for fremtiden.

Til det svarte han at han heller skulle passe på å få med mange han kjente hit ut. For de sto på sin rett.

"Det kommer til å bli like utrivelig hver gang" sa formannen, og tok deretter farvel.

Øyboeren var like sint, men turde ikke bli alene igjen med den unge familien og ruslet etter.

"Dette kommer bare til å bli verre", sa han indignert over at vi ikke hadde fått kjeppjaget dem.

Men formannen hadde tenkte, at disse var ikke lokale, så trusselen med å ta med "mange" familier tok han med knusende ro. Ikke trodde han at de ville komme tilbake heller. Derav den siste hilsen om at det kom til å bli like "utrivelig" hver gang. - De kom ikke igjen - men hadde vel strengt tatt retten å sine side.... 

Spørsmålet står fortsatt ubesvart: 
Rolig diplomati eller åpen konfrontasjon, hva gir best resultater?

Skal ikke noen gjøre noe?  - april 12

Det er fortsatt vinter, men dog mars. Suget mot øya brer om seg for alle som en. Det er en grunn til at de fleste av oss har valgt et sommersted. Vinteren er det nok ikke alle som setter like stor pris på. Øya er som «død» vinterstid.

Velforeningens formann finner at det er rett tid nå for å forberede sesongen. Han setter seg ned og utarbeider et informativt skriv til alle beboere, om hendelser og nytt, siden den siste stengte og forlot øya i november året før. I motsetning til tidligere, da slik skriv er blitt lagt på hjemmesiden, velger formannen å sende mail til alle. Det er hutrende kalt ute, men vinteren er på hell. Noe godt nytt og noen utfordringer inngår i mailen før den fyres avgårde, med et hjertelig ønske om velkommen til en ny sommersesong til alle og enhver..

Litt senere «plinger» det i formannens mailboksen. «You got mail». Kanskje er det en hyggelig takk for et informativt skriv, eller en som istemmer glede over at sesongen snar t er igang!

Men nei det var det ikke… Øya er ikke vinter «død» allikevel. En har mer eller mindre overvintret der ute. Trosset kulde, snø og is. .. og han er aldeles ikke overstrømmende blid i sin tilbakemelding. I det store perspektivet (våre riksdekkende sensasjons ivrende medier) skrives det side opp og side ned, om veistandard, sykehuskøer og omsorgssvikt for eldre. Verdens «rikeste» land, klarer ikke å gi alle det de burde ha krav på… og det i 2012.

Det var dette formannen tenkte, da han leste eneboerens klagebrev. Den stakkars overvintrende mannen manglet lys. Ikke lys inne. Nei i hytta var det både lys og varme og internett kobling atmed.. Men når skulle noen ordne med lyset på gangveien opp til hytta hans. Kunne dette være så vanskelig i 2012. Han var lei av å gjenta dette gang på gang…

Så viktig var dette, at han hadde passet på å kringkaste denne alvorlige svikten i vellets forvaltning av fellesarealene, til samtlige beboere (som reply)..  Med andre ord dette måtte det ikke taes lett på.

Formannen tenkte sitt. Ja, hvem kan gjøre noen med det? Han som var 30 mil unna, eller den overvintrende «eneboeren» som tross alt var på plass og fint kunne ta en telefon til den lokale elektrikeren?

Men en ting skal han ha rett i.
Noen må da ta det første skritt og gjøre noe…